# 9 Lite tyder på at Instagram skader tenåringers psykiske helse (!)
Men det fortsatt nok av ting du kan klandre Facebook for.
PS. Beklager eventuelle skrivefeil, manglende ord, merkelig grammatikk, og slikt: Dette har jeg hamret ned. Men det sto mellom å hamre ned, og la være å skrive, så er du advart :)
Før jeg skriver mer om Instagram, så må jeg si at dessverre har denne debatten (og dette nyhetsbrevet i seg selv er jo også bidragsytende), bidratt til at noen av de groveste overtrampene og den verse uansvarligehten til Facebook har gått upåaktet hen. 87% av Facebooks budsjett viet til feilinformasjon, er øremerket USA, ifølge New York Times. Samtidig ønsker de at Facebook skal brukes i hele verken, uten å investere i moderatorer som kjenner det lokale språket og lokal kontekst, les f eks om Facebooks rolle i
Dette er bare noen av eksemplene. At Facebook fortsetter å pushe produktet sitt i land preget av f eks svak ytringsfrihet, svakt sivilsamfunn, sårbare demokratier og så ikke en gang investerer i å ha tett oppfølging av innholdet som deles på plattformen av folk som forstår alle landets språk, dialekter og kultur, er noe av det mest uansvarlige de driver med.
Dermed har jeg forhåpentligvis gjort det klart at denne e-posten ikke er en renvaskelse av Facebook. Frances Haugens lekkasjer fra innsiden av Facebook er nok et bevis på Facebooks manglende evne til å ta tak i problemer.
🎧 Lytte i stedet? Jeg var innom Forklart-podcasten og snakket om lekkasjene.
I høst utga jeg og Magnus boka “Sosiale medier”, som tar for seg forskningen på sosiale medier. Vi har et eget kapittel viet psykisk helse. (Du kan bestille her og få 50 kr rabatt, og her kan du lese en hyggelig anmeldelse).
Lekkasjene fra Facebook om Instagram og psykisk helse viser det samme som den eksisterende forskninga: Om man allerede har en skjør selvfølelse, har man en større tendens til å sammenligne seg selv. Instagram byr på et uendelig galleri av mennesker du kan sammenligne deg med. Og algoritmene til Instagram betyr at man får mer og mer av innholdet man oppsøker. For noen betyr det mer og mer innhold om fotball, for andre dessverre mer og mer innhold om for eksempel trening og kosthold, videre til slanking eller til og med forherligelse av spiseforstyrrelser (f eks “thinspo”). (Jeg har tidligere skrevet om dette i VG i forbindelse med at retusjeringsmerking neppe vil hjelpe).
Men vi trenger litt mer nyanser her. Som vi viser i boka, er det foreløpig ingen forskning som klarer å vise at Instagram gjør at folk blir deprimerte, eller gjør at noen utvikler en spiseforstyrrelse, selv om det kan være et ganske usunt sted å oppholde seg for noen som allerede sliter (det kan til og med være et positivt sted å oppholde seg, om man oppsøker positive relasjoner). Jeg og Magnus er ikke alene om å oppsummere forskninga på denne måten, se for eksempel denne saken i New York Times eller hos NPR. (Wall Street Journal har forøvrig endret tittelen på saken sin til “Facebook Knows Instagram Is Toxic for Many Teen Girls, Company Documents Show”, hvor ordet “Many” er nytt. Facebook har publisert alle slidene med notater på).
Viktigheten av å understreke dette handler ikke om å beskytte Facebook, men for å beskytte de tenåringene som faktisk sliter. Har man en tenåring som f.eks. sliter med spiseforstyrrelser, er lite gjort ved å nekte dem å bruke Instagram, eller TikTok for den saks skyld. Vi løser ikke disse problemene ved å forby én app. Gjør vi sosiale medier til syndebukken, risikerer vi å overse viktigere forklaringer og tiltak. (Dette har jeg tidligere skrevet om i Aftenposten forbindelse med den sensasjonalistiske dokumentaren The Social Dilemma).
Det som er synd er at dette tar fokuset bort fra det egentlige problemet, som Haugen også peker på: den grunnleggende forretningsmodellen til sosiale medier, hvor de trenger å samle mer og mer data om oss, og at vi bruker mer og mer tid hos dem, og deler mer og mer innhold, slik at de kan selge målrettede annonser, gjør at det er veldig vanskelig for sosiale medier som handler om tempoet innhold sprer seg i og hva slags innhold de ender opp med å anbefale. Det er det samme grunnleggende problemet som gjelder feilinformasjon, konspirasjonsteorier, hatprat, også videre.
Om du har latt deg opprøre av Facebook-lekkasjene, vil jeg varmt anbefale å lese An Ugly Truth som kom ut i sommer. Den er skrevet av de to New York Times-journalistene Sheera Frenkel og Cecilia Kang. Gjennom et imponerende kildearbeid dokumenterer det politiske spillet, maktkampene og tankesettet som har preget Facebooks ledelse siden oppstarten i 2004.
Det er vanskelig å bli overrasket over lekkasjene etter å ha lest boka. Lekkasjen er heller noe som gir enda mer konkrete eksmpeler, større detaljeringsgrad, på ting som allerede har vært kjent om hvordan Facebook operer. Og det er et bilde som gir meg lite tro på at disse selskapene er i stand til å rydde opp i problemene de selv har skapt, som jeg skrev i Morgenbladet for en stund siden.
Hilsen Ida, som skriver nyhetsbrev bare i ny og ne, når det renner over.
PS. Bare svar på denne e-posten hvis du har noen kommentarer!