Jeg var usikker på om jeg skulle skrive noe kritisk om Smittestopp-appen.

Feeden min er full av kloke, reflekterte folk som har landet på at Smittestopp-appen er verdt personvern-utfordringene. Men jo mer jeg har tenkt på det i helga, jo mer usikker har jeg blitt på at regnestykket går opp. For hva hvis appen ikke virker som lovet? Gir vi da bort dataene på riktige premisser?

Jeg har skrevet kronikk i dagens Aftenposten om hvorfor jeg er usikker på at Smittestopp-appen vil fungere etter formålet.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med det her, jeg vil hvert fall ikke rakke ned på noens arbeid eller folks dugnadsvilje. Og i møte med korona har mye måttet gjøres med begrenset kunnskap og uten grundige utredninger. Men vi må jo fortsatt diskutere ting.

Jeg tror grunnen til at jeg hisset meg opp over måten selv garvede samfunnsvitere forsvarer appen, er at det har vært så påfallende lite diskusjon om hva vi faktisk tror appen kan oppnå. Det er ikke så rart at folk kan konkludere med at man kan ofre litt personvern om man redder liv, og kanskje til og med redder noen av de svakeste i blant oss, men hva baserer vi oss på når vi forventer at den “redder liv”? Bør vi ikke se kritisk på den biten også?

I denne Twitter-tråden diskuteres de generelle utfordringene med å få en smittesporings-app til faktisk å fungere (takk for tipset, Anders Waage Nielsen).

Vi lever i en tid preget av en voldsom teknologioptimisme, og den er så preget av det at folk knapt vil akseptere at det nettopp er teknologioptimisme. Det er så mye hype og så mye forventninger til hva apper og digitale løsninger skal kunne bidra til. Det finnes fengende pitcher og gode ideer, men det er ikke det samme som at ting virker i praksis. Og det handler ikke om kode eller algoritmer alene, det handler om at disse løsningene må fungerere i den virkelige virkeligheten også, i møte med samfunnet, i møte med vanlige mennesker.

Stay safe,
hilsen Ida

En av mange kryptiske feilmeldinger fra Smittestopp-appen.