En stund siden sist, men av en god grunn: jeg er delvis sykmeldt med utbrenthet (dog på stigende kurve). Det ble en intens vår da Confrere opplevde hundredobling i trafikken på grunn av korona. Har fortalt litt mer til Shifter i juni.

Siden vi har fått mer å gjøre, har vi nå en ledig stilling hos Confrere! Kjenner du en dyktig digital designer? Tips dem!

I et forsøk på å roe ned har jeg prøvd å få meg noen ikke-internett-relaterte hobbyer (jeg lager nå veldig god iskrem (“Utbrent techgründer gikk fra internett til iskrem”), mens kom veldig tomhendt hjem fra forsøket om å finne mitt eget soppsted (men jeg kan kjenne igjen en slimmorkel)).

Jobben min er ikke å skrive. Så når jeg nå tross sykemelding har skrevet en del, så er for å ta en rant eller fascinasjon ut av hodet og bli ferdig med den. En måte å tenke på noe helt annen en videosamtaler for helsevesenet. (Anbefaler ikke kronikkskriving som medisin mot utbrenhet, gjør det som får deg til å koble av fra det som har gjort deg utbrent).

Uansett; her følger noen av det jeg har merket meg og/eller skrevet om siden juni:

Instagram er blitt 10 år - og politisk

Instagram fyller ti år i år, noe jeg har skrevet om i Morgenbladet. Instagram er det sosiale mediet som tettest forbindes med floskelen “jakten på likes”. Med Black Lives Matter-protestene har Instagram blitt tydeligere som en plattform for politiske ytringer.

Det jeg er fascinert av er hvordan Instagram nødvendigvis gir forrang til de visuelle kvalitetene ved noe, og hvordan andre egenskaper kan havne mer i bakgrunnen. Sjekk for eksempel ut denne artikkelen om Powerpointifiseringen av Instagram, gjennom politiske slideshows, men med en estetikk som ikke nødvendigvis utstråler politikk. Mer pedagogisk kanskje, lettere å spre kanskje, men hva mister vi på veien?

Falske nyheter er mer low-tech enn high-tech

Mye av dekningen av politiisk påvirkning i sosiale medier får det hele til å høres veldig high-tech, ugjennomtrengelig og mind control-aktig ut. Ja, vi har fått boter, deepfakes og mikromålretting, men mye av den politiske påvirkningen vi utsettes for er ganske low-tech, og handler mest av alt om en retorikk som er finslepet for de sosiale mediene. Dette skrev jeg om i Morgenbladet tidligere denne måneden.

Når propaganda/desinformasjon fremstilles som noe mystisk og high-tech, så blir vi også dårligere til å få øye på den, og dårligere på å komme opp med løsninger. Tenker man at propaganda er et teknologiproblem, er det lett å tenke at løsningen også må være teknologisk. Men det er så mange prinsipielle ting man må ta stilling til, før man kan prøve å løse dette med tech.

Dilemmaet rundt “The Social Dilemma”

Det teknologisentriske er også noe av problemet dokumentaren The Social Dilemma. Når en haug med Silicon Valley-teknologer skal se på utfordringene i vår samtid, er det naturlig at de både får øye på problemene, sammenhengene og løsningen som ligger dem selv nærest; i teknologien. Men det vil for eksempel være farlig å hoppe til konklusjonen om at det er sosiale medier som har bidratt til å øke selvmordstall hos tenåringer, hvis det betyr at vi overser en annen sammenheng.

The Social Dilemma tar opp en rekke viktige problemstillinger, og hovedbudskapet, nemlig at forretningsmodellen gir perverse utslag, og at det kreves mer regulering, er jeg helt enig i. Men hvis vi tenker at sosiale medier er roten til alle problemene i vår samtid, svekker vi mest sannsynlig vår evne til å løse de problemene. For verden er som regel mer komplisert enn at én ting er kilden til alle problemene.

Og; dokumentarens dramatisering av hvordan algoritmer fungerer er ikke pedagogisk, den er fordummende. Etter å ha sett dokumentaren begikk jeg en spontan rant med en del fotnoter, ironisk nok i en Facebook-oppdatering, som siden ble publisert som kronikk i Aftenposten. Jeg skal også snakke om temaet under Y Oslo.

Magisk teknologi; denne gangen blockchain

Veldig mye tek-journalistikk handler om hype, og det er deilig når noen river ned hypen i stedet, som i The Correspondents artikkel om Blockchain. Det generelle budskapet skulle jeg ønske politikere, ledere, byråkrater og andre mennesker med makt, men ikke nødvendigvis teknologikompetanse tar med seg:

“I work with code, so people see me as a magician,” he said proudly. [...]
What Tim meant was that ICT is like the rest of the world – a big old mess.
And that’s something that we – outsiders, laypeople, non-tech geeks – simply refuse to accept. Councillors and managers think that problems – however large and fundamental they are – evaporate instantaneously thanks to technology they’ve heard about in a fancy PowerPoint presentation. […] This is the market for magic, and that market is big. Whether it’s about blockchain, big data, cloud computing, AI or other buzzwords.

Er valgmålinger farlige?

USAs presidentvalg: Hva hvis analysene som sier det er mest sannsynlig at Biden vinner, faktisk gjør at færre stemmer? En artikkel av Solomon Messing i The Journal of Politics viser at denne effekten ikke skal undervurderes.

Jeg kan ingenting om valgmålinger, men det er uansett sunt å minnes på at valgmålinger på ingen måte er noen nøyaktig vitenskap, og at veldig mye handler om skjønn og instinkt. Denne artikkelen om krangelen mellom Nate Silver (FiveThirtyEight) og G. Elliot Morris (The Economist) viser dette godt. I denne blogposten peker Messing på en del ting som er grunnleggende vanskelig med disse valgmålene.

Elsparkesykler :) :) :)

Etter at jeg skrev denne kronikken om elsparkesykler i DN ble jeg mye mindre irritert på dem. Det var deilig å få det ut. Hovedpoenget er uansett følgende: Ingen av elsparkesykkelselskapene er lønnsomme. Og mens investorene håper på å håve inn, subsidierer vi som samfunn forsøket deres. Vi subsidierer dem ved at de ikke trenger å betale noe for bruken av offentlig areal. Vi subsidierer dem gjennom å la være å regulere dem og sanksjonere ulempene de bringer med seg. Jeg tenker vi godt kan ha elsparkesykler i byen, men da må det være på byens og alle borgernes premisser, og ikke hva en eller annen investor trenger for å få hockeykøllevekstgrafen sin.

Ny bok!!

Den forrige boka, Sosiale medier, kom i 2015, og bare overskriftene i denne e-posten her sier sitt om at det er på tide at den oppdateres. Jeg er så heldig denne gang å ha fått med meg Magnus Hoem Iversen, postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UIB, til å skrive neste bok. Og jammen meg har vi fått støtte fra både Fritt ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Det er helt vanvittige mengder forskning Magnus nå saumfarer, men vi krysser fingrene på få ut ny utgave i 2021. Hvis du har lest noen forskningsartikler om sosiale medier vi bør kjenne til, send dem gjerne vår vei!

Vennlig hilsen Ida :)

Her er meg og Magnus under planlegging av ny bok i Bergen tidligere i høst :)